I dag hadde jeg en coaching samtale med en person som har en ide og ønske om noe i fremtiden. Når hun tenkte det ga det en litt euforisk følelse, men følelsen endre seg til noe som oppleves tungt og usikkert.
Å gå inn i fremtiden gjør vi alle, men ofte skjer dette på automatikk. Vi tar med og holder på all vår erfaring og referanser som sannhet. Noe vi bruker som varseltrekanter for ikke å tråkke feil en gang til. Dette er mange menneskers normal.
Hva om det ikke behøver å være sånn? Hva om vi mennesker alltid er i endring og at vekst og utvikling er normalt? Vi går alltid inn i det ukjente og ofte kjenne på ubehag. Hver morgen våkner vi å møter dagen uten å vite hva den bringer og ubehag. Forskjellen er når noe blir personlig og viktig. Da er det en ukjentfaktor som oppleves ubehagelig, fordi det betyr noe.
For oss alle vil det være en «gamechanger» hvis vi kan være nysgjerrig på om ubehagelige følelser for fremtiden egentlig er potensiale for vekst og utvikling.
